Bloggen var så heldig at den fikk tilbud om å få
boka Klassisk barnestrikk, utgitt av Samlaget nå i høst. Det er til meg, det.
Som strikkende farmor er jeg alltid på jakt etter gode barnemønstre.
Nøstebarnboka er et must, selvfølgelig, og Mariannes gode, utfyllende og kreative forklaringer
på barneprosjekter. I tillegg har jo Sandnes gitt ut mange
flotte strikkehefter, som det av og til er mulig å få tak i når de bak disken ikke ser stygt på deg og sier du (jeg) er nødt til å kjøpe garn for en hel genser.
Men denne boka var et utrolig flott tilskudd, da. Og da tenker jeg ikke så mye på den sentimentale delen, at mønstrene er gamle og norske betyr ikke så mye for meg. Vintage-strikking er det nok av allerede, syns jeg, men jeg ser at mange sikkert vil gi den ekstrapoeng for det.
Det jeg først og fremst liker er tankegangen, at gamle mønstre er tilpassa en moderne hverdag.
Tidligere var det jo sånn at ullgensere var det ytterste plagget for barn, så det krevde godt med rom under for mye klær. Nå er ull et mellomlag, og da må modellene være slankere og i tynnere garn. Det har forfatteren skjønt og designa for. Her er det mange basisplagg som også kan være utgangspunkt for egen kreativitet.
Jeg liker også at det er variasjon i modellene, jakker, gensere, klippa, raglan, innsydd, rundstrikka. Så vidt jeg kan se mangler bare ovenfra og ned, men det er en detalje.
Og det aller beste, det som virkelig er rosinen i pølsa? Det er siste delen med bilde for bilde beskrivelse av hvordan man lager den der knappekanten, hvordan klipper man opp, hva er lurt å tenke på når man strikke høy hals. Kudos i femte potens til forfatter og forlag for det.
Og så liker jeg formatet, barnemodellene, bildene og de enkle skrevne tekstene.
2 til 8 år holder lenge for mine behov, og jeg er vel ikke så sikker på at barnabarna er så interessert i strikka gensere etter 8-års alderen heller? Skulle dem være det så får jeg heller ta fram kalkulatoren. Fevang har i hvert fall argumentert godt hvorfor det passer denne aldersgruppa.
Det som drar ned noe er at boka (alle norske bøker er det, så det er ikke noe spesielt for denne) er helt kobla til Sandnes garn. Jeg har ikke noe imot Sandnes garn, men det gjør modellene kjedeligere enn de trenger å være. Det hadde vært mye mer spennende å se forskjellige garnprodusenter, forskjellige farger og overflater. For det er jo det en strikkebok er for manga av oss, en inspirasjonskilde mer enn kopiering.
Og så syns jeg bemerkningen om Superwash i innledninga er snodig. Alle ullplagg vaskes da i vaskemaskin disse dager, så at Superwash har noen spesiell fordel der skjønner jeg ikke. Heller omvendt, hvorfor bruke garn med kjemikaler i når det er like greit å bruke uten?
Om ikke forlaget hadde sendt den til meg for at jeg skulle omtale den hadde jeg faktisk gått til innkjøp av denne boka likevel. Kjempebok, Fevang og Samlaget!
Har du ikke
bidratt med et eget barnestrikkeprosjekt ennå for å kunne få et eksemplar av boka, ikke vær sjenert, delta! Du har fram til i morgen å gjøre det. På tirsdag kommer jeg med kunngjøringa :D